Den lange veien frem mot elbil

[hens]

Den lange veien frem mot elbil begynte da junior sent på 70 tallet kom hjem med et Tamiya byggesett.
En radiostyrt Cheetah med topphastighet på 16 km/t. Etter første prøvekjøring var det nesten ikke en skrue som satt fast, ettersom det ikke var noen form for låsing på bolter og muttere.
Ny montering, denne gangen med locktite som hemmelig våpen. Det hjalp. Bilen satt sammen som den skulle, og fungerte tålelig bra. Litt høyt  tyngdepunkt og rask reaksjon på styreutslag førte til utallige "takinger". Noe måtte gjøres, Frontopphenget ble bøyd til, slik at det ble litt castervinkel på forhjulene. Det hjalp, nå fikk styreutslaget litt motkraft, og ved høye hastigheter ble styreutslaget redusert, slik at bilen holdt seg på hjulene. Men hastigheten var fortsatt bare ca 16 km/t. En tur  til hobbyhuset i Rosenkrantzgate, hvor de solgte miniaturkule- og rullelagere. Alle lagere ble skiftet ut. Så var det motoren. Antall viklinger ble redusert fra 27 til 17, og batteriet fikk en celle mer, fra 5 til 6. Det hjalp.
Oppmålt 10 meter distanse ble nå gjort unna på 1,1 sekund, nøyaktig dobbelt så fort som originalen.

Men nå ble det litt for høyteknologisk for junior, han mistet interessen og gikk over til Commodore 64.

I 1982 innredet jeg en 28 fot seilbåt, og som en midlertidig løsning satte jeg inn en liten elektrisk motor.
Ytelsen på propellen var drøyt en halv hk, og ga båten en hastighet på 3 knop. (se humor og kanari)
Dette ga mersmak, og i 1990 begynte jeg sammen med noen andre å bygge en elektrisk mopedbil.
Da prototypen rullet på veien i 1992 var pengene slutt, og vi forsøkte å få hjelp fra statlige midler. Svaret var nei, vi måtte ha søkt om bistand før vi gjorde noe!

Imidlertid åpnet dette prosjektet veien inn i Kollega bil i 1994, og jeg fikk kjøre Kewet elbil i full størrelse.
Så kjøpte jeg en Subaru van 3 meter lang og like høy, med defekt motor. Fossilbrennerenen ble plukket ut, og en dynastarter fra et jetfly fikk plass sammen med en batteripakke, og så begynte turene til biltilsynet.
Etter 4 turer  hvor jeg hver gang fikk beskjed om å bestille ny time fordi: " Dette har jeg ikke greie på"!
På siste turen fikk jeg en lang liste over imaginære mangler som ingen hadde sett før. Samtidig ble vrakpanten hevet til 4000 kroner.
Da gikk "Hoppetussa" til de evige asfaltveier.

Henning