Min erfaring som EL-bilist er at vi holder på å bli en stigmatisert gruppe i samfunnet
fordi vi har brutt ut av den generelle bilkodeksen som normaliserer det å sverge
troskap til eksosbilismen. Da jeg solgte min gamle V-åtter og fortalte at nå hadde
jeg bestilt en EL-bil fikk jeg spydige hentydninger om min genuine interesse for
klimaet. Jeg måtte jo forstå at EL-kraften i Norge er en skitten mix av kullkraft fra
Danmark og Tyskland og noe Norsk vannkraft oppi der. Dessuten at batteriet var
en stor miljøbombe både i produksjonsleddet og etter bilens levetid. Derfor ble
jeg fortalt at EL-bil er klassifisert til å være elektronisk søppel og problemavfall.
Noen av mine gamle venner snudde meg ryggen og frøs meg ut av det gode selskap.
Halvparten av landets EL-biler finnes i Oslo, Akershus og Hordaland. Resten er spredd
utover landet; og tettheten er minst lengst mot nord og utover i bygdenorge. Det
er tydeligvis en psykisk belastning for folk på bygda å være den første til å skaffe seg en
EL-bil fordi ingen andre i nærheten kjører med noe slikt styggedom som er fritatt moms
og de fleste andre avgifter som hvermansen er tilvendt. Derfor er det blitt et ikketema i
kommunestyrene i små kommuner om hvorvidt de skall sette av grunn til ladeplasser
og bevilge penger til ladestolper og strøm. Derfor bør staten pålegge alle kommuner
å sette opp ladeplasser i et minste antall av feks. 1 % av kommunens innbyggertall.
Det vil bidra til at folk bedre skjønner at EL-bilisme er framtida og at EL-biler er noe vi
vil satse på for å få ned utslippene av klimagasser. Folk flest tenker på historien om hva
som kom først: Høna eller egget. Hvis egget (ladeplassen) kom på plass i bygda så var
det et signal fra det offentlige Norge om at nå må folk kjøpe EL-bil neste gang. Denne
tankegangen ser ut til å ha virket særlig godt i Oslo. Hovedstaden vår er blitt et nasjonalt
utstillingsvindu som tiltrekker seg oppmerksomhet fra andre land. Da er det bare så synd
at dette svikter jo lengre radiusen blir ut fra de største byene.
Nå blir det et annet aspekt å tenke på fram mot stortingsvalget neste år: Valgflesket! Det
kan være fristende for politikere å stigmatisere EL-bilismen for å sikre seg gjenvalg ved å
kutte i fordelene med EL-bil for å tekkes den store hop (97 %) som er sjalu på fordelene
som EL-bilistene har fått servert på "et sølvfat" vha. «Klimaforliket på Stortinget» i 2012:
https://www.regjeringen.no/no/tema/klima-og-miljo/klima/innsiktsartikler-klima/klimaforliket/id2076645/
Vi "edsvorne klimabilister" går spennende tider i møte når vi nu skall lese partienes
valgprogram som vil dukke opp i postkassen vår en gang i 2017.
fordi vi har brutt ut av den generelle bilkodeksen som normaliserer det å sverge
troskap til eksosbilismen. Da jeg solgte min gamle V-åtter og fortalte at nå hadde
jeg bestilt en EL-bil fikk jeg spydige hentydninger om min genuine interesse for
klimaet. Jeg måtte jo forstå at EL-kraften i Norge er en skitten mix av kullkraft fra
Danmark og Tyskland og noe Norsk vannkraft oppi der. Dessuten at batteriet var
en stor miljøbombe både i produksjonsleddet og etter bilens levetid. Derfor ble
jeg fortalt at EL-bil er klassifisert til å være elektronisk søppel og problemavfall.
Noen av mine gamle venner snudde meg ryggen og frøs meg ut av det gode selskap.
Halvparten av landets EL-biler finnes i Oslo, Akershus og Hordaland. Resten er spredd
utover landet; og tettheten er minst lengst mot nord og utover i bygdenorge. Det
er tydeligvis en psykisk belastning for folk på bygda å være den første til å skaffe seg en
EL-bil fordi ingen andre i nærheten kjører med noe slikt styggedom som er fritatt moms
og de fleste andre avgifter som hvermansen er tilvendt. Derfor er det blitt et ikketema i
kommunestyrene i små kommuner om hvorvidt de skall sette av grunn til ladeplasser
og bevilge penger til ladestolper og strøm. Derfor bør staten pålegge alle kommuner
å sette opp ladeplasser i et minste antall av feks. 1 % av kommunens innbyggertall.
Det vil bidra til at folk bedre skjønner at EL-bilisme er framtida og at EL-biler er noe vi
vil satse på for å få ned utslippene av klimagasser. Folk flest tenker på historien om hva
som kom først: Høna eller egget. Hvis egget (ladeplassen) kom på plass i bygda så var
det et signal fra det offentlige Norge om at nå må folk kjøpe EL-bil neste gang. Denne
tankegangen ser ut til å ha virket særlig godt i Oslo. Hovedstaden vår er blitt et nasjonalt
utstillingsvindu som tiltrekker seg oppmerksomhet fra andre land. Da er det bare så synd
at dette svikter jo lengre radiusen blir ut fra de største byene.
Nå blir det et annet aspekt å tenke på fram mot stortingsvalget neste år: Valgflesket! Det
kan være fristende for politikere å stigmatisere EL-bilismen for å sikre seg gjenvalg ved å
kutte i fordelene med EL-bil for å tekkes den store hop (97 %) som er sjalu på fordelene
som EL-bilistene har fått servert på "et sølvfat" vha. «Klimaforliket på Stortinget» i 2012:
https://www.regjeringen.no/no/tema/klima-og-miljo/klima/innsiktsartikler-klima/klimaforliket/id2076645/
Vi "edsvorne klimabilister" går spennende tider i møte når vi nu skall lese partienes
valgprogram som vil dukke opp i postkassen vår en gang i 2017.
